Kriseuke

Denne uken har vært katastrofenes uke og mediebildet har vært preget av dette. Bortsett fra Dagbladet da som valgte å smekke opp ei forside fra Østerrike når alle andre skrev om jordskjelv i Kina.

Naturkatastrofen i Burma hadde allerede rystet verden da Kina ble rammet av jordskjelv tidlig i denne uken. Idag kom beskjeden om et kraftig etterskjelv i Sichuan-provinsen. - Jordskjelvet i Sørvest-Kina er det mest ødeleggende siden folkerepublikken ble opprettet i 1949, sier statsminister Wen Jiabao.

Sammenlikningen av hvordan de to statene har håndtert katastrofen har vært uungåelig. Burmas lukkede regime har blitt satt opp mot Kinas overbevisende nasjonale oppryddingsaksjon. Statsministeren dro straks til de katastroferammede områdene, og han proklamerte at å redde liv er det viktigste.

Under skjelvet i 1976 avviste imidlertid Kina alle tilbud om hjelp, hva har skjedd? Det er flere grunner til at Kina nå har endret taktikk, for det ligger selvsagt mye politisk strategi i myndighetenes håndtering. Det mest umiddelbare er behovet for å flytte fokus fra massiv negativ oppmerksomhet i forbindelse med OL.

For det andre er Kina blitt en del av den globaliserte verden der medier spiller en stor rolle og disse kan brukes i Regjeringens tjeneste. Hvis ikke sendes straks negative bilder over hele verden. For det tredje er Kina kanskje påvirket av vestlig menneskerettighetsfilosofi, og i forhold til Burma er ikke regimet truet i vesentlig grad.

Her ligger nemlig den viktige grunnen til Burmas avskyelige boikott av internasjonal bistand. Militærjuntaen vet svært godt at en krise kan føde nok intern desperasjon eller utnyttes av internasjonale organisasjoner / nasjoner med sympati for opposisjonen. Derfor tør de ikke åpne grensene fordi det kan bety deres egen undergang. Så blir da spørsmålet: Hva er poenget med å styre en nasjon hvis man ikke sette folkets behov først?

La meg få nevne bløffmakeren Trond Giske som krever kirkelig demokrati og samtidig overser et tindrende klart kirkelig votum til fordel for likestillingspolitikk i utnevnelsen av ny biskop til Møre.

Noen morsomme saker til slutt:

Vårt Land melder fra en kveld hos katolikkene at Anne Fi Torp har vært i Medjugorje i Sarajevo der jomfru Maria skal åpenbare seg ukentlig: - Likevel er det ikke blitt så påtrengende “plastikk” der som på enkelte andre pilgrimssteder, hvor man til tider kan få følelsen av å være i et slags “pilgrimenes Svinesund”, fortalte hun. Med Trond Giske på saken kan det godt hende at det kan legges en pilgrimsvei dit…

Finn Robert Jensen kommenterer i Aftenposten Thorbjørn Jaglands ord om at Operaen ligger fint til ved “innseilingen til Bjørvika”. - Innseilingen til Oslo er flott den, Jagland, men prøver du å seile forbi den nye operaen er jeg redd det får fryktelig galt!

Gospel-freaking-music

Liker du ikke gospel sa du? Ta en titt og innrøm at det svinger noe inn i granskaugen

Youtube-klassiker 6

Åpen post har for mange av oss stor nostalgisk betydning. Jeg har her gleden av å bringe videre ett av de aller mest legendariske innslagene: Classe Ekmans presentasjon av Oslo, kos deg!

Undersjøisk kirkegård

Dagenmagazinet kan i dag bringe at utenfor Miami ligger en undersjøisk kirkegård: The Neptune Memorial Reef.

Avisen skriver: - Ved en begravelse på The Neptune Memorial Reef blandes asken med en spesiell type sement som egner seg til bruk under vann. Deretter setter en dykker urnen på plass sammen med en minneplate med personens navn, fødselsdato, dødsdato og minneord.

Poenget er altså å foreviges på den måten at dykkere kan finne din gravplass på sin svømmetur 14 meter under havets overflate. Det er lagt mye flid i den undersjøiske kirkegården, og firmaet som står bak satser på 125.000,- graver.

Så kan man igjen si at den enes død er den andres brød, men morsommest var mulighetene for oppgradering av gravstedet:

Prisene for en plass på gravplassen starter på omtrent 5.000 kroner, og for drøye 30.000 kan du få urnen plassert inne i en løvestatue som besøkende dykkere kan kikke på.

De har visst tenkt på alt!

A blogg`s life Del 1

Jeg annonserte i sammenheng med at jeg byttet design på siden en liten serie med refleksjoner over blogg som sjanger. Gjennom fem blogger vil jeg reflektere rundt det å være blogger, og jeg håper på god respons fra andre bloggere som kan bidra med erfaring, respons og alternative synspunkter. Idag vil jeg blogge om veien til suksess.

Jeg startet å blogge i september 2006, og siden det har jeg vært fullstendig hektet. Blogg fungerer ypperlig som medium fordi det nettopp er kommunikasjonen mellom skribent og leser som er hele greia. Gjennom 20 måneder hadde jeg en foreløpig topp på antall unike treff i November 06 (1382).

I forrige måneden slo jeg min gamle rekord, denne gang med 1589 unike treff. Gjennomsnittet er på 955 unike treff i måneden. Mai startet glimrende med 356 treff på bloggen om Josef Fritzl 1. Mai, mot ca 30 i snitt per dag.

Er det noen nøkler til suksess som blogger? Svaret må bli et ubetinget ja, jeg har en ide om hvilke:

1. Skriv ofte. Dette er den ubestridte regel nummer en for enhver blogger som vil bli lest. Daglig oppdaterte blogger øker leser-frekvensen betraktelig, og selv om det skal litt til å holde en slik skrive-frekvens fører det til mer flyt og mer kreativitet i skrivingen.
2. Skriv kort. Jo kortere blogger, jo enklere er det å få med seg innholdet uten å måtte koke kaffe og finne frem håndarbeidet først. Enkelte blogger er dybdeblogger, men som hovedregel gjelder regelen: Vit hva du vil si, si det, slutt å si det når du har sagt det!
3. Gi bloggen en retning. Det finnes personlige blogger, nyhetsblogger, tekniske blogger, politiske blogger, humorblogger, filmblogger, temablogger, analyse-blogger, musikkblogger, fotball-blogger, hverdagsblogger etc. Avgrensing av antall kategorier og litt jobbing med profil, målgruppe og innhold gjør den veldig mye mer interessant.
4. Skriv aktuelt. Min suksess 1. Mai var betinget av en eneste ting; bloggen var aktuell. Ting som er oppe i nyhetsbildet og som engasjerer mange blir raskt fanget opp av søkermotorer og spres via nettaviser, bloggrevyer etc. Man trenger ikke å blogge om nyheter, men andre ting som folk er opptatt av.
5. Skriv lett og ledig. En humoristisk grunntone er karakteristisk for mange vellykkede blogger, og det ligger gjerne i sjangerens natur. Ikke alle temaer egner seg for det, og heller ikke alle blogger. Men de fleste velger en ledig form som gjør det interessant å være leser. Man føler at man går glipp av noe hvis man ikke følger med.
6. Følgetongsporet. Gi bloggen noen følgetonger, det gir følelse av kontinuitet og at bloggen har en retning. Følgetongene kan gå tematisk, etter sjanger, etter medium eller rett og slett være en greie som gjentas i forskjellige sjangre. Tenk etter; hva er du opptatt av? Hva er gøy å lese om?
7. Kommentarsporet. Følg med! Hva gir statistikken et oppsving? Hva får kommentarfeltet til å blomstre? Ikke alle postede blogger bør få kommentarer, men det er lov å tenke kreativt om hvordan man kan skape engasjement. Lister er min favoritt! Aktuelle temaer, “snakkiser” og konkrete spørsmål til leser er et annet.
8. Interaksjonssporet. Bruk internett aktivt! Post egne blogger på Facebook, post trackbacks på nettaviser, bruk youtube-vidoer på bloggen og lag en signatur i ditt mailprogrammet med reklame for bloggen. Vær aktiv på andres blogger og referer gjerne andres blogger i egen blogg.

Kanskje du nå tenker at dette var da voldsomt til markedstenkning! Eller du synes du fikk noen gode tips? Noen bloggere skriver først og fremst for å utrykke seg, mens andre tenker bevisst å øke leser-frekvensen og skape en leserkrets som kan gi verdifull respons. Disse perspektivene utelukker selvsagt ikke hverandre. En hverdagsblogg uten tanke på leserne kan bli noe innadvendt, en humorblogg uten personlighet kan fort bli litt “kald”.

Personlig har jeg falt ned på at jeg må ha noe på hjertet, hvis ikke kan jeg gjøre noe annet. Samtidig så er det vesentlig for bloggkulturen nettopp samarbeidet mellom leser og skribent. Da kan det være morsomt, utfordrende og interessant å gjøre et lite journalistisk arbeid for å gjøre skrivingen mer spennende og bloggen mer interessant.

Flere veier til suksess?

15 overskrifter du aldri får se

1. Siv Jensen er ikke opprørt.
2. Per Sandberg har møtt en hyggelig somalier som attpåtil ikke er straffedømt.
3. Fremskrittspartiet ønsker å legge ned sin ungdomsorganisasjon.
4. Jens Stoltenberg har sluttet å kysse sin kone.
5. Eli Hagen stemmer Høyre.
6. Rune Rudberg vil vente til ekteskapet.
7. Statens veivesen ligger under budsjett.
8. Norske bønder er fornøyd med jordbruksoppgjøret.
9. LO synes sjefer fortjener det lille ekstra.
10. Ger Liv Valla: - Jeg er i mot kvinnelige graviditeter.
11. Lars Sponheim blir tannlege. (Se det for deg!)
12. SV vil ha amerikanske jagerfly med bilder av israelske appelsinger.
13. Åslaug Haga innrømmer å ha hilst på Eli Arnstad.
14. Iberiasneglen slår tilbake. - Vi gir oss ikke med verdensherredømme!
15. Einar Gelius nektet å møte til debatt.

Østerrike i fokus

Denne uken har vært preget av Josef Fritzls innesperring om misbruk av sin datter og innesperring av deres felles tre barn. På hjemtraktene ser diskusjonen om sykehotell ut til å bli en gedigen skandale.

Nettdebatter, nyhetskanaler og lunsjbord har denne uken vært fylt av felles undringer over den systematiske grusomheten som Fritzl har utsatt sine nærmeste for. I en svært tankevekkende kommentar av Ulf Andenæs setter han spørsmålstegn ved om rent psykologiske eller sosiologiske modeller fungerer i møtet med en slike systematisk overgrep.

I tillegg til å lede til diskusjoner om Østerrike, kan Josef Fritzls ugjerninger mot egne barn og barnebarn gi ny næring til en diskusjon som også har filosofiske sider. Stundom blir det sagt at ondskap finnes ikke, at det finnes bare skadelige ytre samfunnsforhold og syke sinnstilstander som leder til ødeleggende udåder. Så kan det skje likevel at vi gjenkjenner ondskapen i sin absolutte form, uten formildende trekk.

Fredag vaslet styreleder Steinar Marthinsen ved Rikshospitalet Helseforetak at det omstridte sykehotellet kan bli bygget likevel. Saken har vært svært omstridt siden sykehusets direktør Åge Danielsen måtte gå av i Februar fordi han hadde gitt klarsignal til å bygge sykehotell før de nødvendige godkjennelser var på plass.

Jeg har tidligere argumentert for at Danielsen burde fått bli. Sykehotellet var en kostnadsbesparende, praktisk og fremtidsrettet løsning. Saken har båret preg av ikke rent lite politisk prestisje og ligger an til å bli en skandale hvis den ikke allerede er det.

Noen morsomme saker til slutt:

Det finnes ikke noe sted på denne jord som er farlig for norske soldater uttalte Espen Barth Eide for en stund siden til Aftenposten. -Myten om krig som noe risikabelt skulle da være avlivet en gang for alle, kommenterte Hugin.

Tony Blair innrømmet i sommer at han strevde med sin nyinnkjøpte mobiltelefon. Mannen som har ledet landet i ti år skaffet seg ikke noe slikt nymotens greier før nylig. NTB skriver “etter endelig å ha fått sendt en tekstmelding, fortalte Blair at han synes det var ganske fornøyelig å få en svarmelding der det sto: “hvem er du?”.

Syk mann. Syk verden.

Hele verden har i dagevis hatt blikket festet på den Østeriske byen Amstetten etter at det har kommet frem at 73 år gamle Josef Frtizl har holdt sin datter (42), og tre av deres felles barn fanget i en bunker uten vinduer.

Jeg skal ikke i denne bloggen utdype alle de grusomme detaljene som har kommet frem i de siste dagers mediedekning, men skrive litt om barnas reaksjoner.

De tre barna Kerstin 19, Stefan 18 og Felix 5 hadde ikke sett dagslys før de ble oppdaget i forrige uke. Den eldste datteren kom på sykehus noen dager før avsløringen, og hun ligger ifølge Dagbladet i kunstig koma fremdeles. De tre andre barna har tilsynelatende levd et normalt liv sammen med sin mormor og morfar (som da også er deres far).

Det gjør sterkt inntrykk å lese om hvordan de har hatt det i oppveksten. TV-en har stått på hele dagen og slik har de lært seg en del om verden rundt, foruten et visst vokabular. Forskerne mener at muligheten deres for å komme tilbake til et normalt liv er betinget av om moren har latt som om dette er en normaltilstand eller fortalt sannheten om fangenskapet. Dette er vel igjen betinget av hennes egen mestringsstrategi; i hvilken grad har hun innbilt seg at hennes far også er hennes mann. Slik kan hun ha kommet seg igjennom traumene.

TV har likevel ikke klart å gi barna noe autentisk bilde av hvordan verden virkelig er. -Den virkelige verden var helt fremmed for dem. De virket begge vettskremt og var fryktelig bleke. De to guttene ble tatt opp fra kjelleren, og virket overveldet av dagslyset som de aldri før hadde opplevd, forteller politi Leopold Etz til den britiske avisa The Independent. Og videre: - Vi måtte kjøre veldig sakte til sykehuset, fordi de skuttet seg for hvert billys de så og for hver hump. Det var som om vi nettopp hadde landet på månen, sier Etz.

Når man ikke selv får del i den virkelighet man blir fortalt om er det ikke mulig for et menneske å ha et riktig bilde av det. All menneskelig mestring kommer av erfaring. Forskjellen mellom barnas bevegelsesområde på 60 kvm og den frie verden er nærmest uoverstigelig. Behovet for frihet har trolig ikke bare ført til store psykiske vansker, men vil også påvirke i hvilken grad verdien av frihet kan skapes uten selv å ha opplevd den.

Moren har opplevd verden før hun ble sperret inne som 18 åring. Det er ikke godt å si hvem av dem som får mest skader. På den ene siden kan moren ha holdt oppe et ideal om friheten, men på den andre siden vet hun hva hun har gått glipp av. Ifølge Dagbladet har de ikke snakket mye sammen i bunkeren, vi kan bare fatte for et fengsel det må ha vært; for følelser, tanker, utvikling og enhver ide om normal oppvekst.

Barna får nå undersøkelser og behandling av et stort team bestående av psykologer, psykoterapeuter, nevrologer, logopeder og fysioteraputer, skriver Dagbladet. Enhver fagmann på området vil ha stor interesse å undersøke disse pasientene og det er forståelig. Hva skjer egentlig når mennesker blir tatt ut av enhver menneskelig normal virkelighet og plassert i et kunstig miljø? Et slags Big brother eller Truman Show fra starten av livet. Forskjellen er likevel slående. Fritzl har ikke gjort noe for å gi sin familie et fritt valg.

Det er avgjørende i fortsettelsen at denne traumatiserte familien ikke blir et gigantisk sosiologisk, psykiatrisk eller media-etisk forsøksprosjekt. Skal de på noen som helst måte kunne integreres, ikke bare i samfunnet, men i virkeligheten, må de få beskyttelse i tillegg til god behandling.

Les mer mer om Josefs Fritzl bortforklaring her.
Natascha Kampusch er kritisk til håndteringen av barna.

Youtube-klassiker 5

Jeg har fått noen fabelaktige tips fra filmentusiast, godblogger og youtube-klassiker-kjenner Tore. Gjør deg klar for en skinnende parodi!

Greit med kyssing?

Av alle merkelige debatter diskuterer nå kommentorer om hvorvidt statsministeren burde kysse sin kone offentlig..

I en syrlig kommentar skriver Marie Simonsen (jeg tror enda jeg har til gode å være enig med henne i noe som helst): - Det er en uting, og veldig unorsk, å trekke fram ektefellene sine hele tida. Jeg skjønner at det er fristende, fordi det er et lettvint trekk å vise på ti minutter på Grosvold at man er et menneske og har en familie. Det er ikke statsministere i Norge, men presidenter i USA, som oppfører seg sånn, sier hun.

Jeg skal ikke kommentere det for mye, bare bemerke at det styrker mitt poeng med at folk på venstresiden i Norge bør ta ut bjelken før de beskylder kristenfolket for moralisme.

Salige Per Edgar Kokkvold synes imidlertid at det er en god ting å kysse sin kone: -Det er ikke så fryktelig privat å kysse sin kone. Det hadde vært verre om han hadde kysset Martin Kolbergs kone.

Takk Kokkvold